Kryptonitt handler om øyeblikk der noe i oss blir trigget, enten fra tidligere erfaringer eller fra sider av personligheten vår som blir overaktive under press. Når det skjer, mister vi tilgang til styrkene, tryggheten og tydeligheten vi vanligvis har.

Det kan vise seg som usikkerhet, tap av frimodighet, sterke følelser som ikke hører hjemme i øyeblikket, eller et plutselig fravær av klarhet og mot. For noen handler det om at vi blir stille eller trekker oss bort. Reaksjonen varierer, men mønsteret er det samme: vi mister tilgang til den beste versjonen av oss selv.

‍

Historien vår skaper kryptonitt

Vi har alle med oss erfaringer som kan henge ved som om de fortsatt er sanne, selv om livet vårt har endret seg. Det kan være feil som gjorde vondt, brudd på tillit eller øyeblikk der vi ble ydmyket, oversett eller ikke beskyttet. Det kan også være setninger eller «sannheter» som festet seg tidlig: du må klare deg selv, du må prestere for å ha verdi, du må ikke vise svakhet, du må alltid ha kontroll.

Slike mønstre ligger ikke først og fremst i tankene. De ligger i kroppen, refleksene og instinktene. Derfor kan vi reagere sterkt i situasjoner som objektivt sett ikke er farlige. Det gamle systemet skrur seg på lenge før tankene rekker å forstå hva som skjer.

‍

Et personlig eksempel

For min egen del tok det lang tid før jeg forstod hvordan historien min og personligheten min kunne forsterke hverandre i slike øyeblikk. Da jeg var ung ble jeg slått ned, og opplevelsen av urettferdighet og maktesløshet satte seg dypere enn jeg visste. Jeg trodde jeg hadde lagt det bak meg.

Det jeg ikke forstod, var at slike erfaringer kan leve videre i kroppen som et ubevisst alarmsystem. Kombiner opplevelsen av urettferdighet og maktesløshet med en personlighet som naturlig drives av konkurranse, prestasjon og et sterkt ansvar for å beskytte andre, og du kan få en reaksjon som er kraftigere enn situasjonen som utløser den.

Jeg husker spesielt én situasjon i voksen alder. I en gruppe jeg ledet var det en som brukte posisjon og overlegenhet til å kjøre over de andre for å vinne. Det traff en gammel nerve i meg uten at jeg forstod det. Det var som om noe gammelt våknet. Et sterkt beskyttelsesinstinkt tok over lenge før hodet rakk å koble seg på.

Jeg gikk hardt inn for å forsvare de andre. I øyeblikket føltes det riktig, nesten nødvendig. Men i etterkant så jeg at jeg hadde reagert raskere og kraftigere enn situasjonen egentlig krevde. Jeg vant kanskje i øyeblikket, men jeg mistet noe av innflytelsen min og modellerte et mønster som ikke var bra. Ironisk nok gjorde jeg akkurat det samme som jeg ble trigget av.

Det som overrasket meg mest, var hvor ubevisst det var. Først senere så jeg sammenhengen. Det var ikke bare situasjonen som trigget meg. Det var både historien og personligheten min som reagerte.

‍

Når historien reagerer sterkere enn situasjonen

Kjennetegnet på kryptonitt er at reaksjonen er større enn situasjonen.

I praksis skjer dette ofte slik:

1. Noe i nåtiden minner om noe gammelt. Hjernen gjør koblinger du ikke merker.
2. Kroppen reagerer før tankene kommer. Pulsen stiger, kroppen spenner seg eller du blir stille.
3. Gamle tolkninger dukker opp og føles sanne. «Ikke gjør feil.» «Bevis at du kan.» «Vær sterk, ikke vis svakhet.»
4. Du går inn i ditt gamle beskyttelsesmønster. Du angriper, trekker deg unna, tilpasser deg eller strammer til kontrollen.

Kryptonitt gjør at du ikke reagerer som den du er i dag, men som den du var da mønsteret ble formet.

For erfarne ledere oppleves dette ofte som et paradoks. Hvordan kan jeg være så trygg i det ene øyeblikket og så raskt miste fotfeste i et annet? Jo større ansvar du bærer, jo mer sannsynlig er det at gamle mønstre aktiveres når presset øker.

Harvard-psykologen Susan David, som har viet karrieren sin til studiet av emosjoner og psykologi, minner oss om at følelser er data, ikke direktiver:

«Emotions are data, they are not directives»

Det betyr at følelsene våre gir viktig informasjon om hva vi verdsetter og hva som trigget en reaksjon, men de trenger ikke bestemme hvordan vi handler. Det gir rom for refleksjon, distanse og bevisste valg. Når vi behandler følelser som data, skaper vi kritisk avstand. Vi kan se hva som skjer i oss før vi reagerer, og bruke det som et viktig verktøy når vi gjenkjenner kryptonitten.

‍

Så hvordan kan vi møte kryptonitten vår, og komme gjennom veggen?

Det finnes ikke et enkelt svar eller en quick fix på dette, men vi har erfart at det har vært nyttig for mange å starte med disse to stegene:

1. Identifiser hva som skjer og når det skjer Spør deg selv: Hvor overreagerer jeg? Hvor blir jeg mindre enn jeg egentlig er? Hvor lenge sitter noe i kroppen etterpå?
2. Se fremover Hva er det jeg egentlig er redd for akkurat nå? Hva ville jeg gjort hvis jeg ikke var redd for å mislykkes igjen?

‍

En refleksjon til slutt

Brené Brown beskriver hvordan det vi ikke har språk for, og ikke deler med noen, får mer kraft over oss enn det trenger å ha. Hun skriver:

«Shame derives its power from being unspeakable. If we can share our story with someone who responds with empathy and understanding, shame can’t survive.»

Det samme gjelder kryptonitten vår. Når vi setter ord på det som trigger oss og deler det med noen vi stoler på, mister det noe av grepet. Så del refleksjonene dine fra steg 1 og 2 med noen du stoler på. Kryptonitten mister kraft når den blir satt ord på og deles i et trygt rom.