Etter at jeg skrev om «Kryptonitten som setter oss ut», og hvordan kombinasjonen av historie og personlighet kan vippe oss av pinnen, fikk jeg en kommentar som fikk meg til å stoppe opp:
«Hva er dine tanker om det motsatte? Hva er 'solen' som gir styrke?»
Leseren pekte på noe vesentlig: Hvis kryptonitt er det som tapper oss for krefter, hva er da vår superkraft? Og hvorfor har enkelte ord så voldsom gjennomslagskraft at de ikke bare løfter oss i øyeblikket, men gir oss en indre drivkraft som kan vare i 10, 20 eller 30 år?
Dette er tredje artikkel i serien om den indre veggen. For det holder ikke å vite hva som stopper oss. Vi må vite hva som tar oss gjennom veggen.
Fellen: Å være kompetent uten å være seg selv
For mange erfarne ledere er dette kjernen i slitasjen de kjenner på midt i livet: Forskjellen på å være kompetent og å være seg selv.
Vi har brukt år på å bygge en karriere. Vi har levert resultater, tatt ansvar og fått bekreftelse på at vi er dyktige. Men for meg personlig ble nettopp dette en felle. Jeg var ikke klar over hva som var min naturlige stemme, og hva som var en tillært stemme.
Jeg var kompetent i den tillærte stemmen. Det var ferdigheter jeg hadde tilegnet meg i oppveksten og karrieren, som gav resultater. Verden belønnet "flinkhet". Men sett i ettertid var det en slitsom kamp.
Det er en enorm energilekkasje i å hele tiden jobbe mot sin egen natur for å levere resultater.
Det er en ensom form for suksess. For når omgivelsene applauderer den «flinke» utgaven av deg, mens innsiden lengter etter noe annet, oppstår det en tomhet. Du blir sliten i sjelen, ikke bare i hodet, og spør deg selv: "Hva er det jeg egentlig vil og trives med?"
Jeg trengte å finne tilbake til min grunnleggende personlighet: Hva er det som kommer naturlig og gir energi? Og hva er det som bare er tillært adferd som tapper meg?
Det var midt i denne prosessen at jeg fikk et øyeblikk som fortsatt gir meg drivkraft, mange år etterpå.
Jeg dumpet ned i en prat med en bekjent (som senere ble en god venn). Jeg hadde ingen polert PowerPoint, ingen innøvd "leder-pitch" og ingen maske. Jeg bare øste ut mine tanker og visjoner for et arbeid jeg brant for. Jeg snakket ikke fra hodet og "flinkheten", men fra magen og personligheten.
Da jeg traff ham igjen noen uker senere, sa han noe som brant seg fast:
«Jeg husker nesten ingenting av detaljene du sa. Men drivkraften, engasjementet og troen på retningen og visjonen du hadde, berørte meg dypt. Det fikk meg til å innse at jeg hadde mistet min egen stemme i forsøket på å møte andres forventninger.»
Der og da oppdaget jeg i praksis det jeg kun hadde visst i teorien: Min naturlige stemme hadde større gjennomslagskraft enn mine polerte presentasjoner.
Hvorfor husker jeg dette så godt? Ordene hans traff meg ikke på grunn av hans tittel, posisjon eller kompetanse.
De traff fordi de skapte gjenklang.
Når noen setter ord på styrker som bor dypt i din personlighet, sider av deg som du kanskje har gjemt bort eller tatt for gitt, skjer det noe magisk. Det oppstår en resonans. Du føler deg ikke bare rost, du føler deg gjenkjent.
Det er dette som er "Solen" i Superman-allegorien. Superkraften din oppstår ikke når du prøver å være alt for alle. Den oppstår i øyeblikket du våger å være din naturlige personlighet, og omgivelsene responderer på den ektheten. Jeg kan ha innflytelse, selv med mine begrensninger!
At slike øyeblikk sitter i oss i flere tiår er ikke tilfeldig. Forskningen støtter at autentisitet og resonans er avgjørende for vår robusthet:
Historien som definerer deg (Dan McAdams) Professor Dan McAdams, en av verdens fremste forskere på «narrativ identitet», viser at vi skaper mening gjennom historiene vi forteller om oss selv. Et øyeblikk hvor du blir sett for din naturlige stemme, fungerer som en «redemptive sequence» – en oppreisende hendelse. Det blir et anker i identiteten din. Når presset øker ti år senere, henter hjernen frem dette minnet for å minne deg på hvem du egentlig er, uavhengig av prestasjonene dine.
Bygging av varig kapasitet (Barbara Fredrickson) Mens frykt og stress snevrer inn fokuset vårt, viser professor Barbara Fredricksons «Broaden-and-Build»-teori det motsatte. Opplevelser av positiv resonans, som når vi blir anerkjent for den vi er, gjør noe biologisk med oss. Det bygger varige psykologiske ressurser. Komplimentet du fikk for 25 år siden er altså ikke bare ros; det er lagret styrke.
Vi har ofte lett for å fokusere på alt vi må lære oss for å bli bedre ledere. Men kanskje det viktigste steget er å avlære den rollen som ikke er deg.
Spør deg selv: Hvilke ord eller øyeblikk gir deg fremdeles kraft i dag, fordi de traff noe sant i din personlighet?
Og enda viktigere: Hvem rundt deg trenger å høre noe sant om seg selv i dag? Ikke ros dem for at de er "flinke". Se etter gjenklangen. Sett ord på den styrken du ser i personligheten deres.
Det kan være gnisten som gir en kraft som varer
Som Trygve Skaug så vakkert sier det:
Alle mennesker har sin egen kryptonitt, sider av oss som setter oss ut når de aktiveres.
Den indre veggen – hvorfor så mange ledere møter den, og hva den egentlig forsøker å fortelle oss.
